Skole under seil
Skole under seil for gutter og jenter, men jentene fikk først slippe til etter restaureringen i 1980 da dette bildet ble tatt.

Skole under seil

Da avdøde skipsreder O.A.T. Skjelbred i sin tid avsatte £ 25. 000 som gave med formål å bygge et skoleskip for landsdelen, ga han også uttrykk for en bestemt hensikt med sin gave. Kjell Rosenberg, som så lenge var lærer om bord på Sørlandet, har gjort seg noen tanker om dette.

Det skulle bygges et seilskip for å gi unggutter opplæring til sjøfolk. Skjelbred formet også ut visse tanker om begrepet opplæring. I disse la han vekt på praktiske ferdigheter, personlighetsutvikling, kunnskaper og holdninger. Nærmest symbolsk kom dette til uttrykk i statutter som senere ble utformet: Ved avmønstring etter fem måneders tokt skulle hver elev få overrakt en bibel og et kronestykke. Den gudfryktige Skjelbred ønsket at dette skulle være guttenes startkapital i livet, sier Rosenberg og fortsetter:

Etter de første års drift ble det fort bragt på det rene at kunnskapsnivået hos de mange sjøgutter var høyst ujevnt, omtrent som deres skolegang i bygd og by hadde vært av kvalitet og varighet. Kaptein Lindeberg fant ut at selv så enkle ting som postverkets blanketter, en enkel søknad og beskjeden viten om samfunnet var ukjente begreper for mange. Kapteinen begynte selv med å lære dem utfylling av blanketter, skrive søknad og fortelle om mønstringsvesen og annen nyttig viten for en sjømann i handelsflåten.

Sin erfaring om dette drøftet han med avdøde skoledirektør Gjøstein, som haddeplaner om en fortsettelsesskole om bord og fikk den godkjent av skolemyndighetene og utvirket at skolen fikk statstilskudd til drift med hjemmel i gjeldende lov for det som siden ble kalt framhaldskole. De senere skoledirektører Fjermeros og Leirvåg så alltid med velvilje på «Sørlandets» Framhaldsskole.

Fra 1930 kom skolen i gang. Første lærer var senere rektor, dr. philos. Joh. N. Tønnessen. Det er neppe mange sjøfolk som har hatt en så kunnskapsrik og grundig mann som lærer. Som språkmann og sjøfartshistoriker var hans viten særlig omfattende, og han hadde også en sjelden evne til å omgås ungdom.

Fagkretsen for den flytende skole var som for framhaldsskoler flest. Hovedvekt ble lagt på norsk og matematikk, - regning sa man den gang ... I orienteringsfag sto skolen nokså fritt. Det ble gjerne sjøfartsgeografi med vekt på skipsfart, produksjon, frakt og last over hav til havn. Historie var sjøfartens saga. Fysikk er også skip, skipsmaskiner, plater og spant, rust og maling. Hvordan kan jobben din gjøres bedre når du vet hvorfor den må gjøres slik?

Engelsk, sjøfolks språk fremfor noe annet, var også fag om bord. Det fikk god stimulans, ikke minst ved seilasen til Chicago i 1933. Lærer den gang var Aksel Akselson som også skrev bok om toktet.

Han ble etterfulgt av Kristen Raustøl, cand. theol. og senere prest. Han mønstret av i 1939, siste tokt før krigen kom med rekvisisjon fra den norske marine og erobring av Wehrmacht i 1940. Skipets vanskjebne i krigsårene og restaureringen i etterkrigstid er et interessant og spennende kapittel, en historie om optimisme, vindskipelighet og godt sjømannskap frem til en gledens dag i mai 1948 da skuta var ferdig til åta imot et nytt elevkull og kunne legge ut på tokt til Danmark og England, - nyoverhalt og skinnende av lakk og blank maling.

- Et vakkert symbol på gjenreisningen, sa biskop Smemo.

Lærer de første uker etter 1. mai var avdøde skolestyrer Helge Rosenberg om vikar for sin bror Kjell Rosenberg som først måtte gjøre unna sin lærereksamen og kom ombord den 25. juni. Et par dager seinere sto skuta ut Tromøysund med kurs for Newcastle. Etter en ukes opphold der ble det anløp av London hvor de Olympiske Leker ble avviklet for første gang i etterkrigstid.

I sjøfartslandet England har seilskip en spesiell appell til en begeistret allmennhet. Både i 1948 og senere år kom dette til uttrykk i en overveldende gjestfrihet både privat og offentlig.

Under seks sommertokt og flere vinterkurs, sommere med fem måneders varighet, hadde undertegnede stillingen som teorilærer ombord. På grunn av mitt gamle styrmannsertifikat mønstret Jeg også som understyrmann og tok til tider vakter. Årene på «Sørlandet» sammen med lærelystne unggutter og en gruppe dyktige medarbeidere på dekk, maskin og i bysse står for meg som mine beste arbeidsår. Det skyldes i en vesentlig grad også den legendanske kaptein G. Selmer Lindeberg, et menneske man ikke glemmer når man har lært ham å kjenne:

Hans allsidige kunnskaper og brilliante hukommelse med fortellerglede og mesterskap i replikkens kunst, romslig og bredbrystet. Som sjømann var han ansvarsfull og omtenksom og tok aldri en risiko for sin dyre «last» med 90 unggutter ombord.

Av oss som seilte med «Sørlandet» i lykkelige etterkrigsår, er det ikke mange igjen nå: Senere kaptein Nils Arntsen, styrmann Sverre Syvertsen, tømmermann Thomas Tobiassen stuert Leif Larsen, maskinist Rolf Olsen vii jeg gjerne sende en hilsen med takk for hyggehg samvær og for gode minner om et ungt og muntert mannskap og om våre gamle skipskamerater som har stått vakte ut, sier Kjell Rosenberg.

- Kilde: "Fullriggeren Sørlandet - en skole under seil",
utgitt av Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet i april 1987.
Redaktør: Helge Svein Halvorsen

Andre artikler i serien:

No items found.

Flere nyhetssaker