Disiplin - orden - sjømansskikk
Det første kullet som seilte ut med skoleskipet. Bildet ble tatt i London i 1927 hvor besetningen var tilstede ved vigslingen av den nye norske sjømannskirken, St. Olavs kirken.

Disiplin - orden - sjømansskikk

Det begynte med at Kristiansands-rederen O.A.T. Skjelbred opprettet et legat i 1918 på £ 25.000 som skulle anvendes til etablering av Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution og anskaffelse av et nytt fullrigget stålskip på ca. 6-700 br. reg. tonn med plass for ca. 80 gutter samt befal. I statuttene for legatet het det bl.a.: «Formålet er å gi gutter som har lyst til sjøen den best mulige utdannelse i sjømannsskap såvel praktisk som teoretisk under streng disiplin og god orden og sjømannsskikk ombord.» Kapitalen skulle stå urørt til den hadde nådd en million kroner. Etter ønske fra skipsreder Skjelbred overtok Christianssands Sjømandsforening legatets midler til forvaltning i første omgang. I 1925 var millionen nådd, sjømannsforeningen ble løst fra sine forpliktelser, og det første styret for institusjonen ble oppnevnt med daværende havnefogd Joh C. Tønnesen som formann.

P. Høivolds mek. Verksted i Kristiansand påtok seg å bygge skipet, en tremastet fullrigger på 577 bruttoregistertonn. Det var Høivolds første byggenummer. I 1927 gjorde det sitt første tokt til Danmark med 90 elever ombord. Samme år gikk turen til London, hvor besetningen var tilstede ved vigslingen av den nye norske sjømannskirken, St. Olav Church. Sørlandets første fører var G. Selmer Lindeberg.

I årene som fulgte gjorde Sørlandet mange tokt med stadig nye gutter ombord. Skipet besøkte de viktigste havner i Skandinavia, England og på Kontinentet.

Det mest sagnomsuste toktet gikk til verdensutstillingen i Chicago i 1933, «A Century in Progress». Også et meget omfattende tokt til Madeira og Kanariøyene i 1936 står det en særlig glans av. Norske skolekip beveget seg ikke så veldig langt avgårde i 30-årene, derfor var disse toktene av spesiell interesse.

Sørlandet ble til i en nokså urolig tid for internasjonal skipsfart. Det var dårlige tider ute i verden, og her hjemme var det ikke så enkelt å få arbeid for de store kullene av ungdom som nærmest stod i kø for å komme til sjøs. Det er illustrerende for skoleskipets virksomhet i 30-årene at alle årsberetninger fra institusjonen inneholder opplysninger om hvor mange av guttene som fikk forhyring etter kurset på Sørlandet.

Samtidig var det en løpende debatt om hva som var riktig og målrettet utdanning for vordende sjøfolk. Det var to hovedfraksjoner i denne striden. Eldre sjøfolk holdt en knapp på at det ikke fantes bedre bakgrunn for sjømannsyrket enn et lærerikt opphold om bord på en slik seilskute, mens den andre leiren mente at utdanningen burde gå over fra seilskipene til damp og motorskipene. Avisene var opptatt av problemstillingen, og det manglet ikke på engasjerte leserinnlegg fra mange hold.

På Agder var det imidlertid almen begeistring over at landsdelen endelig fikk en skute som langt på vei ville tilfredsstille utdanningsbehovet til unge mennesker som ønsket å bli sjøfolk. Søkningen til skipet var ofte det mangedobbelte av inntaket av elever som stort sett lå på rundt 90. Entusiasmen for det nye skipets tilblivelse kommer klart til uttrykk i en artikkel av kommandør Oscar Augensen som den 4. februar 1927 på en fremtredende plass i Fædrelandsvennen skriver følgende:

«Den som ikke selv er sjømand fra seilenes tid, kan ikke forestille sig den nydelse det er at se skroget med de elegante former og fine linjer, takket være den ædle giver, konstruktøren og verkstedet.

Det hele kommer først til sin ret naar master og rær er paa plads, og «Sørlandet» drives frem i bølgedansen for skinnende hvite seil i stramme tøiler av staaende og løpende rig - et syn for guder og ældre folk, som selv har oplevet farten og der høstet sine herligste ungdomsminder.

Men dette er ikke nok. «Sørlandet» har en stor opgave, høit hævet over fragt og fortjeneste: der ombord skal norske gutter utvikles baade fysisk og moralsk, de ventes at bli en pryd for vor sjømandsstand, mænd med fagkundskap, med pligt- og ansvarsfølelse ut i fingerspidsene, ranke personligheter, som gjør flagget ære, hvor def ær des rundt omkring paa havnene, paalidelige, disciplinerte sjøfolk, sterke og frimodige i havets og havnens mangfoldige vanskelige situationer.

Enhver som har hat med opdragelsen av en større flok unggutter at gjøre, vet hvor vanskelig opgaven er og hvor tungt ansvaret ofte blir, ikke mindst til sjøs, hvor mot og snarraadighet under overhængende fare er realiteter i det daglige liv.»

- Kilde: "Fullriggeren Sørlandet - en skole under seil",
utgitt av Stiftelsen Fullriggeren Sørlandet i april 1987.
Redaktør: Helge Svein Halvorsen

Andre artikler i serien:

No items found.

Flere nyhetssaker