2000-02-20

Krig, okkupasjon, gjenreising

I 1939, da mørke krigsskyer trakk opp over Europa, ble sommerseilasen avsluttet tidligere enn vanlig. Skipet ble leiet ut til Marinen, som brukte det til losjiskip i Horten. Tyskerne overtok skipet 9. april 1940, og en fornedrelsens tid ble innledet for det prektige skoleskipet. Avtaklet og nedrigget ble det slept til Kirkenes hvor det ble ankret opp ved Jakobsnes havn. Hva som nøyaktig skjedde med Sørlandet i krigsårene har det vært vanskelig å få verifisert. Det heter seg at skipet ble brukt som kull-lager og fangeskip, bl.a. for tyske desertører. Forholdene om bord var vanskelige. Fangene ble delt inn i puljer og byttet om å være ute og inne på grunn av plassmangel. Videre vil forlydender ha det til at fangene gjorde sabotasje mot forholdene om bord. Det er blitt hevdet av hjemmelsmenn at fangene selv åpnet bunnventilene og senket skuta. En annen versjon, som man har festet mer tiltro til, er at skipet sank etter at det fikk en treffer i vannlinjen under et sovjetrussisk bomberaid. Skuta ble hevet og slept til Kristiansand.

Det var lite igjen av fordums glans over det vraket som institusjonen overtok høsten 1945. På tross av materialmangel og mange andre vanskeligheter klarte Høivolds Mek. Verksted å få skipet i fullgod stand igjen etter krigen.

Det første toktet etter krigen, sommeren 1948, var som et jomfrutokt, i det skipet framstod i fornyet skikkelse, bygget på de rester man overtok etter tyskernes mishandling av skipet. I årsberetningen fra dette året fremgår det at reparasjonen ble langt dyrere enn beregnet, men til gjengjeld fikk man et skip like pent og solid som før. Ifølge kaptein G. Selmer Lindeberg, som var tilbake på sin gamle post igjen, var skipet så forbedret og fornyet at det etter hans mening var mer verdifullt som skoleskip enn da det gikk ut som nytt fartøy i 1927.

Kaptein Selmer Lindeberg fungerte selv som inspektør for institusjonen mens restaureringsarbeidet ved Høivolds mek. Verksted pågikk. I november 1947 ble skuta slept til Lillesand for vinteropplag, men i slutten av april 1948 var skipet igjen klart for et nytt tokt og på plass ved kommunebrygga i Kristiansand hvor 87 elever fra hele landet var klare til å innta skipet.

I likhet med førkrigsårene var det gutter fra de fleste av landets fylker som kom om bord. Skoleopplegget ble fulgt etter den samme modell som tidligere med praktisk sjømannskap om bord, kombinert med teoretisk undervisning i flere fag som norsk, engelsk, regning og bokføring, historie, samfunnslære, geografi og annet. For lærer Kjell Rosenberg ble det en viktig oppgave åta seg av den teoretiske undervisningen om bord. Situasjonen var noe spesiell etter krigen. I et hjertesukk i årsberetningen gir Lillesands-mannen Rosenberg uttrykk for at det ikke er vanskelig å se at også norsk ungdom har lidd under okkupasjonen. Kunnskapene og innstillingen var ikke av den standard man hadde før krigen.

Han så det som en viktig oppgave å hjelpe skoleskipsguttene til bedre kunnskap. Hver eneste en av den faste besetning gikk inn for den oppdragergjerning det var å være befalingsmann på et skoleskip i en vanskelig etterkrigstid.

At skuta var velkommen tilbake i sitt rette element, var tydelig. Skip, elever og besetning fikk over alt en overstrømmende mottagelse i de Nordsjø-havner det anløp. Første etterkrigstokt gikk til Hirtshals. Høydepunktet for sesongen var et besøk i Newcastle hvor skipet ble møtt med en enestående gjestfrihet og oppmerksomhet. Det samme kan man trygt si om London-besøket. Sørlandets come back etter krigen ble i det hele tatt noe av en jubelsesong. Det er nesten rørende å lese sluttpassussen i årsberetningen fra 1948 hvor skoleskipsinstitusjonens formann , Herlof Andersen, etter mange takksigelser skriver: «Først og sist takker vi Gud som har holdt sin beskyttende velsignende hånd over skipet med de mange sjele om bord.»

Og elevenes reaksjon? Bare godord, for ikke å si begeistring. Fem måneders kurs om bord på Sørlandet var fortsatt å betrakte som et privilegium for unge menn som hadde planer om å gå til sjøs. Skutas renome, undervisningen om bord, sjølivets utfordringer, de mange spennende havnebesøk, - alt dette var som et eventyr for en etterkrigsungdom med utferdstrang.

Hva sier så en av dem som stod nærmest skoleskipsguttene i det daglige strev, Lillesands tidligere skolesjef Kjell Rosenberg, som ble hyrt som styrmann og lærer av kaptein G. Selmer Lindeberg. Rosenberg ble om bord i fullriggeren i seks år, fra 1948 til 1953. La oss høre hva han har å si om skoleskipsmiljøet fra disse spesielle etterkrigsårene:

- Jobben om bord på fullriggeren «Sørlandet » er den mest krevende og interessante i mitt liv. Samtidig er det den jobben som har gitt meg mest utbytte både på det praktiske og menneskelige plan.

- Grunnen er ganske enkel, samværet med åpne og hyggelig unggutter som fikk en form for skolegang som jeg må tro er helt unik. En eiendommelig kombinasjon av arbeidsplass, skole og atmosfære ga veldig mye. Men den inspirerende ledelsen til kaptein Lindeberg og samværet med en gruppe hyggelige, dyktige og erfarne medarbeidere, ble nesten hver eneste dag en fest i veksling mellom opplevelser, læring og arbeid.

Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende at Kjell Rosenberg med sin bakgrunn mener at vi burde hatt seilende skoleskip også i dag. Med litt offentlig elastisitet hadde skoleskipene vært velegnet til å utdanne sjøfolk for handelsflåten. Ikke på grunn av de spesielle kunnskaper som er nødvendige for å håndtere et seilskip, men den innflytelse som følger av atmosfæren om bord på et slikt skip. Rosenberg tenker kanskje i første rekke på orden og disiplin, noe som er nødvendig når man skal leve med andre mennesker tett innpå seg. Kjell Rosenberg hadde mange.års erfaring bak seg som sjømann da han mønstret på «Sørlandet» i 1948. Han hadde seilt ute fra 1927, tok styrmannseksamen i 1932 og seilte enda noen år etter det før han gikk i land.

- Hvordan føltes det å komme fra handelsflåtens moderne skip, via skolebenken til et seilskip?

- Jeg var godt kjent med atmosfæren omkring seilskip fra familien. Vi bodde nede ved jernbanestasjonen og der gikk de gamle sjøfolkene fra seilskutene inn og ut, og de snakket jo ikke om annet. Men den siste seilskute hadde seilt da jeg begynte i handelsflåten. Det var derfor en sjelden sjanse til å oppleve suset av saga, og en virkelighet som jeg hadde hørt om fra gamle gaster fra de syv hav. Det ble en overgang fra fortelling til virkelighet, sier Rosenberg.

- Om det svarte til forventningene? Å Ja, sa mye mer enn det. Å stå på et dekk og kjenne samspillet med havet og se samspillet fra sjøen, bauen og seilene, -det er noe helt egenartet, sier den tidligere skolesjef og blir nærmest drømmende i blikket.

Det var gutter fra 14 til 17 år som fikk sine fem måneders kurs på «Sørlandet» den gang. I realiteten var det et sjøguttkurs selv om den betegnelsen først er kommet til senere. Rosenberg karaktereriserer det som et begynnerkurs for sjøfolk til handelsflåten, men samtidig var det framhaldsskole etter loven som gjaldt den gangen. .

- Denne formen for skole er mye mer inspirerende enn våre dagers teoretiserte skole. Vi har en ulykksalig trang til å overteoretisere. På skoleskipet ga vi guttene en undervisning som var virkelighetsnær. Vi hadde hyppige ekskursjoner til verft og verksteder, vi besøkte skip og sjøfartsmuseer, vi dro med oss guttene ned i kullgruver~ England og så videre. Men vi glemte heller ikke å seile, retningslinjene for virksomheten fastsatte et bestemt antall seilingsdager pr. sesong, forteller Rosenberg. .

Da «Sørlandet» var et seilende skoleskip, var skuta en hyppig gjest i de mange havnene i Nordsjøen og i Skagerrak. Særlig Storbritannia var et populært mål, og Kjell Rosenberg forteller at «Sørlandet» alltid ble godt mottatt i England. Da han første gang gikk om bord i 1948 seilte skipet rett til Newcastle og deretter til London hvor skoleskipsguttene fikk overvære de olympiske lekene. Det var selvsagt en stor opplevelse og mannskapet fra skoleskipet ble gjort krus på over alt. Borgermesteren beæret dem med et besøk, det samme gjorde den norske ambassadør Prebensen. Også i Newcastle kom selveste borgermesteren om bord, og han sa noe som Kjell Rosenberg husker godt den dag i dag:

- Representasjon med marinefartøyer er vi så vant med at vi knapt legger merke til det. Men send et lite hvitmalt seilskip med et velskolert mannskap som dette, da ruller vi ut den røde løperen og hele befolkningen tropper opp for å se. Å jo, de hadde sin store betydning som ambassadører for landet, skoleskipene. Jeg har hørt liknende uttalelser fra mange andre hold, minnes Kjell Rosenberg og undrer seg litt over at ikke myndighetene verdsatte denne ambassadør-virksomheten høyere.

‍