2001-01-01

Inspirasjon i kunsten

Edvard Vigebo som journalist og avistegner? Det var i den rollen den kjente kunstneren opptrådte, første gang i 1950. Den unge Vigebo var fascinert over skuta og livet ombord, han seilte med den og lærte miljøet å kjenne fra innsiden. I Fædrelandsvennen laget han små epistler om hvordan han opplevde seilskutemiljøet, illustrert med raske streker. Vi presenterer her et av reisebrevene til Vigebo:

‍

Kjenner du en gutt som ikke har lyst til seilas over de store hav til fremmed land, og livets eventyr?

Havet og reisen er vel for guttene innbegrepet av drømmen om å bli voksen, bli mann - å få realisert alle de livshungrende innstinkter: Havet og reiser er for den sterke mann og gutten vil være sterk. Styrke er livsseier - havet og reisen er livet selv.

Nå, ikke alle får realisere sine guttedrømmer: aktiv ombord i en fullrigger i skarp seilas.

Slakk! Slakk! Hal opp jollen, hal inn, sett fast, hal ut babords nokkbendsel, roper 3. styrmann fra akterdekket til gutta på merseråa. Seila bendes, skuta gjøres seilklar. I merset står en riktig liten, blåkledd guttepjokk, en fjortenåring, og brøler styrmanns ord videre. Det er som et ekko. Drømmen lever videre i nuets virkelighet. Skoleskipsgutten er i nuet STYRMANN. Men det går nok ikke. Hver «mann» på sin plass. «Ut på råa gutt, ta tak - Hal inn!»

Seila bendes. Det er idag trettendedagen fra S/S «Sørlandet» mønstra på, og 90 gutter i alderen 14-18 år møttes her ombord. Det var en spennende dag denne første. Fra hele landet møttes de her. Fra Lindesnes til Kirkenes kom de. For mange var det første gang de satte bena på et skipsdekk, og for noen var det første gang de så havet. En stor dag var dette! Dagen var så å si et skille mellom det å være gutt og det å være mann. Imorgen, ja idag, ble de pålagt et ansvar- de skulle hver for seg fylle sin plass blant alle de andre. Her ombord skal grunnlaget for deres livsbane styrkes og påbygges.

Situasjonsskisse fra Vigebos hånd anno 1950

Mønstringen er overstått. På banjeren fikk gutta sin uniform, som også var bestemt av deres plass blant bysse, motor eller dekksgutter - styrbords og babordsvakter. Å bli kjent med hverandre var ikke noe problem. Kamerater ble de. Glade stemmer i et utall av dialekter lød over alle dekk og høyt tilværs før første dag var omme. Ja, helt på masteknappen var noen. Skuta skulle besiktiges. Det rareste av alle den første dags opplevelser var vel da rosignalet gikk og nesten 90 gutter skulle sove sin første natt i en seildukskøye på banjeren. De første vakter tok sin tørn.

Dagene går. Vakter - frivakter, praktisk og teoretisk undervisning i rytmisk skiften. To ganger i uka er det landlov. Det har vært 17. mai og mye stas i den forbindelse. Konfirmasjon har også vært for et par av elevene. Skuta og guttene er nå dus. I land er de rene sjarmørene. Det er så rart med uniformen - selv for 12-14 års småpiker. - Men hva der nå enn har hendt av store og små ting - det virkelig storedagen da skuta står til havs, og havet og skuta blir ett, er ennå ikke kommet.

Vi sitter i messa , og jeg undres på hvordan jeg vil klare sjøen når skuta setter. «Hvordan er «ho» i sjøen»? spør jeg. «Det er ei go skude », svares det, «men «ho» kan hive. Det kan være så en føler tarmene opp i halsen». Her ifjor, forteller stuerten, i en storm vi kom ut for slengte «ho» så smørklatten satt fast under - «Det stemmer det», sier tømmermannen. En godslig og kraftig kar. «Æ kom inn her og fant stuerten i kroken med radioen, og en skutemodell som hang der på veggen, over seg, og alt det som hadde vært på bordet også. Men æ fant ut at æ hadde ikke noe her å gjøre, så æ gikk på dekk igjen». Ja, gutta er hissige etter å komme ut, men når vi har passert Øksø, kan det hende noen hver ønsker seg i land igjen. Men det er ikke så ille heller - et par dager i sjøen så er en sjøvant, skriver Edvard Vigebo.

Sørlandet har mange ganger vært inspirasjonskilde for noen av kunstens eksklusive utøvere. Uttallige malerier har sett dagens lys, noen gode, noen mindre gode. Modellbyggere har hatt Sørlandet som et kjært objekt. Fotografer i mediene har vært høyt og lavt om bord. I boken om Else Marie Jakobsen forteller forfatteren Gunvald Opstad om hvordan· kunstneren klarte å gjøre fullriggeren til Norges største altertavle. Det begynte med et beskjedent fotografi i 1968. Else Marie Jakobsen tok fotografiet , tilsatte seil både i og utenfor riggen og laget et familieteppe til skipsreder Yngvar Hansen Tangen i Kristiansand. Siden laget hun flere utgaver av skuta, blant annet en som Kristiasand gav til sin engelske vennskapsby Letchworth. Fire år senere satte hun skuta på høykant og kalte bildet «Vekst» eller «Skatten som ble borte». Av kløften som da oppstod i de bakerste seilene fikk hun ideen til sine Y-formede tepper. Enkelte av dem kom til å telle blant hennes hovedverk, skriver Opstad. Fullriggeren har med andre ord hatt stor betydning for flere av Else Marie Jakobsens beste produkter.